Hjemme igjen

I går var vi på Rikshospitalet. Det gikk ganske greit. Ella var så tapper. Hun lå helt fint mens de undersøkte henne, men tilslutt begynte hun å gråte der hun lå. Vi fikk mer informasjon om operasjonen. De kaller det ikke operasjon da, det kalles visst intervensjon ettersom de kan gjøre inngrepet vha et kateter i lysken, og ikke trenger å skjære i henne. Det er veldig lite risiko ved inngrepet. Det er ikke mer farlig enn å operere inn dren i ørene. Så det er jo betryggende da. Jeg som ikke er lege synes jo at hjertet høres mye farligere ut enn ørene, men det er jo fantastisk at de kan "fikse" henne nesten uten risiko. Ella gruer seg da.

Legen forklarte at hun kommer til å sitte på fanget mitt og så får hun medisinen gjennom veneflon i hånden. Så sovner hun inn i narkosen på fanget mitt. Hun får medisin som gjør at hun slutter å puste. Så når hun har sovnet tar de henne veldig raskt og hjelper henne å puste med maske før de intuberer. Da må vi gå ut av rommet. Og så får vi komme inn til henne etter operasjonen slik at vi sitter hos henne når hun våkner. Ella satt og så barnefilm mens legen forklarte. På flytoget etterpå begynte hun å gråte. "Men, jeg vil ikke at du skal gå ut mamma, jeg vil du skal holde meg i hånden hele tiden!" sa hun. Så sovnet hun i fanget mitt; helt utslitt... Stakkars liten, av alt det legen hadde sagt så syntes hun det skumleste var at vi måtte gå ut fra rommet...